I teknikk og bindemiddel går en linje helt tilbake til middelalderens maleri i Nils Egers utstilling på Hå gamle prestegaard. I formspråk trekker Eger linjer til klassisk modernisme. Slik forener han 700 års malerkunst i sine nye bilder, og slik blir han en tradisjonsbærer. Han anvender eggtempera på et svært raffinert vis som dels fanger, dels reflekterer lyset i malerienes overflate. Her er en tørr matthet som gir en helt annen type stofflighet enn det vi ser i det tradisjonelle oljemaleriet. Resultatet er en slags cool sensualitet – en tilbakeholden, kultivert sanselighet som suger blikket mitt til seg og får det til å vandre på overflaten, men også innover i maleriet. Er du en kunst-kikker, blir denne utstillingen en ren fest.

Motivene er ofte abstraherte naturinntrykk, eller minner – erindringer som kanskje er i ferd med å oppløses, men som likevel holdes i tømme av motivenes geometri. For selv om fargene synes å leve sitt eget liv, strammer komposisjonen alltid grepet, ofte ved hjelp av enkle konstruktivistiske elementer, striper og former som låser fargene i en nøye uttenkt helhet.

I det store triptykonet «Marathi V» aner vi en rekke fragmenter av naturinntrykk – sol, sjø, trær, svaberg – men motivet gir oss ingen enkel helhet. I stedet er det som om det lagrer erindringsfragmenter foran og over andre fragmenter, som er i ferd med å gli bort i glemselen. Her fortelles ingen historie om et landskap, snarere en historie om maleriet som et sted, et åsted for ekko av et landskap. Ekko fanget i fargenes matte sanselighet og i komposisjonens klare felt.

Maleriet «Brytning» er et annet godt eksempel: det kommer et ras av farger fra motivets øvre kant; formene og fargene oppløser seg lenger nedover i bildet og går over i luft, eller i en vektløs tilstand – kanskje de rett og slett fordamper. 

Men samtidig deler vertikale striper motivet inn i en klar struktur som ikke kan fravikes, dvs. som både leder og stenger blikket mitt.

Symbiose

Slik rommer dette maleriet også en aldri så liten kamp mellom begrepene modernisme og postmodernisme, hvor den postmodernistiske dekonstruksjonen ikke klarer å vinne over klassiske modernistiske komposisjonsgrep. I stedet lever de to i en slags fortrolig symbiose.

Dermed handler denne utstillingen nok først og fremst om maleriet som aksjonsfelt for de virkemidler kunstneren har til rådighet – det vi ser er et metamaleri som viser fram seg selv og de tradisjonene det befinner seg i. Få gjør dette mer kultivert og i en mer neddempet stil enn Nils Eger. Han trenger ingen prangende fakter, ingen markskrikerske rop. I stedet demper han sin heftighet, han kjøler ned de blussende fargene, og han hvisker fram betroelser om hvordan et bilde skal males – kunnskap malere har håndtert i mange hundre år, men som Eger gjør til sitt unike uttrykk. Akkurat her, akkurat nå.

Trond Borgen
Stavanger Aftenblad 07.05.2013
Ameldelse av utstilling på Hå gamle prestegard, 2013

Det er ikke så ofte vi ser det hos lokale kunstnere, praktiseringen av temperamaleriet. Det vil si et maleri malt med farger hvor eggeplomme eller kasein er bindemiddel, og ikke olje. Nå har du anledning til å studere denne gamle teknikken og dens virkning på billeduttrykket, i Nils Egers lille utstilling i Neo Galleri.

Eger bruker treplater som bunnmateriale; disse grunderes med gesso, en blanding av kritt og vann, så påføres temperafargene, som gir maleriet en særegen matt glans og som skaper muligheter både for transparente og mer opake virkninger, alt etter hvor mange penselstrøk som påføres og hvor fuktig malingen er. Denne teknikken bruker Eger for seg eller, i noen av bildene, sammen med oljefarger, som kan tilføre bildet en større fargekraft og dybde – som vi ser det i det mørke «Skog – natt». Han anvender også tempera i kombinasjon med voks, som i «Rundt forbi – rød», som ulmer og gløder blant bilder som ellers kan virke tørrere.

Dette er slett ingen banebrytende utstilling – her er mye gjenklang og gjenbruk av biter fra kunsthistorien etter 1900. Men det er en kresen utstilling, lavmælt og helt uten prangende effekter eller penselsvingende kunststykker. En konsentrasjon om enkle maleriske premisser og en finslig lyrisk koloritt. Du må finstille sanseapparatet for å få med deg de tekniske finessene, og da vil du se hvor godt de spiller med i Egers abstraherte billeduttrykk. 
 

Naturen er utgangspunktet for denne abstraksjonsprosessen, hvor trær, planter og andre naturformer blir ledd i komposisjonsmessige løsninger. Noen ganger brytes utgangspunktet helt ned, som i «Skog» III og IV, hvor bildet er bygd opp av fragmenter som ikke lenger kan gjenkjennes; andre ganger drar vi kjensel på enkle landskapselementer og naturformer.

Dette neddempede, kultiverte maleriet rommer en analyse av disse elementenes og fragmentenes maleriske og komposisjonsmessige potensial, av deres spill i billedflaten, og ikke minst rommer det en effektiv utnytting av deres dekorative virkning i billedflaten. Denne utstillingen kunne lett ha endt der, i det dekorative spillets uforpliktende overflate. Når jeg likevel føler at Nils Eger tar et skritt videre, kommer det av at han, nettopp i den teknikken han har valgt – tempera, til dels i kombinasjon med voks – tilfører det ornamentale et lag av svunnen tid, et slør av minner som kan fastholdes kun i sin flyktighet. Han gir oss enkle erindringsbilder – av en tapt barndom, av et flyktig men sterkt naturinntrykk man kan ha som voksen, men også av en kunstnerisk teknikk som i stor grad hører hjemme i senmiddelalderen og ungrenessansen, og som lar århundrene med maleriets utvikling spille med i vår opplevelse av maleriet i dag.

Trond Borgen
Stavanger Aftenblad 04.02.2005
Ameldelse av utstilling på Neo Galleri & Studio, 2005